Denne seks år gamle boka var en av de beste leseopplevelsene jeg hadde i 2014. Ikke fordi den er så fantastisk godt skrevet (det er den ikke), men fordi temaet den tar opp og hendelsene den beskriver er eksepsjonelt interessante.
Merkelig nok hadde jeg aldri hørt om gråpapegøyen Alex, den mest taleføre fuglen noensinne, før jeg snublet over noen henvisninger til den tidligere i år. Dyreadferd har alltid interessert meg, men det er først de siste årene jeg har begynt å lese systematisk om forskning på feltet. Arbeidet med Akvarieboka for barn satte meg på sporet.
Da papegøyen Alex døde i 2007, valgte ukeavisen The Economist for en gangs skyld å omtale en fugl i den ukentlige nekrologen over en kjent person. Mange store engelskspråklige medier som New York Times og Guardian dekket begivenheten. Papegøyen hadde blitt kjendis både på grunn av oppsiktsvekkende forskningsresultater om hans mentale evner, og på grunn av hans eget tv-tekke.
Her er noen filmklipp med den avdøde papegøyen.
Alex lærte å uttale og bruke mer enn hundre engelske ord av den amerikanske adferdsforskeren Irene M. Pepperberg og studentene hennes. De dokumenterte det mange papegøyeeiere lenge hadde hevdet – papegøyer kan ikke bare herme etter ordlyder, de kan også lære å bruke ordene til å kommunisere med mennesker.
Etter å ha lært seg å navngi gjenstander og materialer fortsatte Alex å avansere. Gråpapegøyens forståelse av mer abstrakte begreper fikk det virkelig til å svimle for folk som studerer dyrs mentale evner. Alex kunne svare riktig på hva som var forskjellen eller likheten mellom to gjenstander – om det var fargen, formen eller materialet. Altså kunne han ikke bare bruke ord som firkant (eller fire-hjørner, som var ordet han lærte) og grønn der de passet, han visste også at firkant er en type form, og at grønn er en type farge. Var det ingen forskjell på gjenstandene, lærte han etter hvert å svare «ingen». Alex lærte også å bruke tallord og tallsymboler opp til seks, og han kunne svare riktig på hva som var størst og minst.
Ferdighetene til Alex var resultat av langvarig og intens trening. Gråpapegøyene lever i flere tiår, og er utpreget sosiale vesener som i fangenskap gjerne knytter seg tett til mennesker. Studiene av Alex ga viktig innsikt i hva slags mental kapasitet noen fugler har, og snudde om på mange etablerte oppfatninger. Med hjerne på størrelse med en valnøttkjerne presterte Alex på linje med sjimpanser eller barnehagebarn på en del tester.
Papegøyer lærer seg helst ord og andre lyder hvis de erfarer at de får noe igjen for det. Alex kunne gi uttrykk for at han ville ha en bestemt type mat. Han kunne be om vann å drikke eller en gjenstand han hadde lyst på, og han kunne si fra om at han ville tilbake til buret sitt når han var lei av treningen. Papegøyen gjorde oppfinnsomt bruk av mange av uttrykkene han lærte seg. Pepperbergs fortellinger om det uformelle samspillet med den ganske kantete personligheten Alex er både til å le av og til å undres over.
Boka, som kom ut året etter at Alex døde, henvender seg til et bredt publikum, og er lettlest. Den har to svake partier – begynnelsen og slutten. Det starter med en alt for omfattende gjengivelse av en mengde presseoppslag, brev og andre reaksjoner i forbindelse med vidunderpapegøyens død. Det blir en tålmodighetsprøve, selv om innholdet er slående nok. Fortellingen om Irene M. Pepperbergs liv og uvanlige karriere er derimot riktig interessant, synes jeg, selv tonen kanskje blir i overkant retthaversk noen steder. Det Pepperberg har å fortelle om Alex selv er av det mest merkverdige jeg har lest. En annen styrke ved boka er at dengjengir rivningene innenfor adferdsforskningen i tiden da Pepperberg først forsøkte å få aksept for funnene sine – kontroverser som stort sett handlet om helt andre slags dyr enn papegøyer, men som slo an tonen for hvordan resultatene fra Alex-studiene ble mottatt. Derimot ble jeg litt skuffet over de avsluttende refleksjonene fra forfatteren. Forsøket på å sette resultatene inn i en større kulturell sammenheng er ikke spesielt vellykket. Diskusjonen om dyrevelferd og bruk av dyr i forskning er skuffende knapp i en bok som gir så mye å tygge på når det gjelder nettopp de spørsmålene. Men det er ikke så farlig om det skorter litt på avslutningen. Historien boka forteller, og forskningsresultatene den formidler, gir usedvanlig mye mat for tankene, selv om man må trekke noen av konklusjonene selv.
