Pratsom papegøye

Bok: Irene M. Pepperberg (2008). Alex & Me.

Denne seks år gamle boka var en av de beste leseopplevelsene jeg hadde i 2014. Ikke fordi den er så fantastisk godt skrevet (det er den ikke), men fordi temaet den tar opp og hendelsene den beskriver er eksepsjonelt interessante.

Merkelig nok hadde jeg aldri hørt om gråpapegøyen Alex, den mest taleføre fuglen noensinne, før jeg snublet over noen henvisninger til den tidligere i år. Dyreadferd har alltid interessert meg, men det er først de siste årene jeg har begynt å lese systematisk om forskning på feltet. Arbeidet med Akvarieboka for barn satte meg på sporet.

Da papegøyen Alex døde i 2007, valgte ukeavisen The Economist for en gangs skyld å omtale en fugl i den ukentlige nekrologen over en kjent person. Mange store engelskspråklige medier som New York Times og Guardian dekket begivenheten. Papegøyen hadde blitt kjendis både på grunn av oppsiktsvekkende forskningsresultater om hans mentale evner, og på grunn av hans eget tv-tekke.

Her er noen filmklipp med den avdøde papegøyen.

Alex lærte å uttale og bruke mer enn hundre engelske ord av den amerikanske adferdsforskeren Irene M. Pepperberg og studentene hennes. De dokumenterte det mange papegøyeeiere lenge hadde hevdet – papegøyer kan ikke bare herme etter ordlyder, de kan også lære å bruke ordene til å kommunisere med mennesker.

Etter å ha lært seg å navngi gjenstander og materialer fortsatte Alex å avansere. Gråpapegøyens forståelse av mer abstrakte begreper fikk det virkelig til å svimle for folk som studerer dyrs mentale evner. Alex kunne svare riktig på hva som var forskjellen eller likheten mellom to gjenstander – om det var fargen, formen eller materialet. Altså kunne han ikke bare bruke ord som firkant (eller fire-hjørner, som var ordet han lærte) og grønn der de passet, han visste også at firkant er en type form, og at grønn er en type farge. Var det ingen forskjell på gjenstandene, lærte han etter hvert å svare «ingen». Alex lærte også å bruke tallord og tallsymboler opp til seks, og han kunne svare riktig på hva som var størst og minst. 

Ferdighetene til Alex var resultat av langvarig og intens trening. Gråpapegøyene lever i flere tiår, og er utpreget sosiale vesener som i fangenskap gjerne knytter seg tett til mennesker. Studiene av Alex ga viktig innsikt i hva slags mental kapasitet noen fugler har, og snudde om på mange etablerte oppfatninger. Med hjerne på størrelse med en valnøttkjerne presterte Alex på linje med sjimpanser eller barnehagebarn på en del tester.

Papegøyer lærer seg helst ord og andre lyder hvis de erfarer at de får noe igjen for det. Alex kunne gi uttrykk for at han ville ha en bestemt type mat. Han kunne be om vann å drikke eller en gjenstand han hadde lyst på, og han kunne si fra om at han ville tilbake til buret sitt når han var lei av treningen. Papegøyen gjorde oppfinnsomt bruk av mange av uttrykkene han lærte seg. Pepperbergs fortellinger om det uformelle samspillet med den ganske kantete personligheten Alex er både til å le av og til å undres over.

Boka, som kom ut året etter at Alex døde, henvender seg til et bredt publikum, og er lettlest. Den har to svake partier – begynnelsen og slutten. Det starter med en alt for omfattende gjengivelse av en mengde presseoppslag, brev og andre reaksjoner i forbindelse med vidunderpapegøyens død. Det blir en tålmodighetsprøve, selv om innholdet er slående nok. Fortellingen om Irene M. Pepperbergs liv og uvanlige karriere er derimot riktig interessant, synes jeg, selv tonen kanskje blir i overkant retthaversk noen steder. Det Pepperberg har å fortelle om Alex selv er av det mest merkverdige jeg har lest. En annen styrke ved boka er at dengjengir rivningene innenfor adferdsforskningen i tiden da Pepperberg først forsøkte å få aksept for funnene sine – kontroverser som stort sett handlet om helt andre slags dyr enn papegøyer, men som slo an tonen for hvordan resultatene fra Alex-studiene ble mottatt. Derimot ble jeg litt skuffet over de avsluttende refleksjonene fra forfatteren. Forsøket på å sette resultatene inn i en større kulturell sammenheng er ikke spesielt vellykket. Diskusjonen om dyrevelferd og bruk av dyr i forskning er skuffende knapp i en bok som gir så mye å tygge på når det gjelder nettopp de spørsmålene. Men det er ikke så farlig om det skorter litt på avslutningen. Historien boka forteller, og forskningsresultatene den formidler, gir usedvanlig mye mat for tankene, selv om man må trekke noen av konklusjonene selv.

Fjærlig talt

  
Noah Strycker
The Thing with Feathers: The Suprising Lives of Birds and What They Reveal about Being Human.
Riverhead Books, 2014.

En super samling sanne fortellinger om fugler og om hvordan de ligner på og er forskjellige fra oss selv. 

Forfatteren har erfaring fra feltarbeid og fugekikking over hele planeten, og tar leseren med til fremmede fugler som albatross, kolibri og pingvin – og gamle kjenninger som burhøns og stær. Hvert kapittel har en fugleart som hovedperson og tar opp ett utvalgt tema. 

Strycker utforsker fuglene med mennesket som målestokk og spør om de kjenner frykt og kjærlighet og hvor god hukommelsen deres er. Men han undersøker også fuglenes unike egenskapene som den magnetiske orienteringssansen og stærens evne til å manøvrere kollektivt i de utroligste formasjoner.

Dessuten er det mye å lese her om hvordan folk har forholdt seg til fuglene, for eksempel får vi vite at brevduer hadde militær betydning så sent som under Andre verdenskrig (i følge boka brukte britiske styrker en kvart million brevduer i løpet krigen!). En favoritt for min del var historien om hvordan stærenes flokkmanøvre ble analysert ved hjelp av de samme dataprogrammene som gjorde det mulig å lage dataanimasjoner av flokker og svermer til kinofilmer. 

Boka er en samling ganske vilkårlig utvalgte smakebiter, og hvert kapittel kan leses uavhengig av de andre. Ingen ideer behandles utfyllende og iblant avslører forfatteren at han heller ikke har tenkt helt gjennom alt han tar opp. Men det mange gode historier her, mye å tenke på, og det er fint å se at forfatteren virker nøye med fakta og forskningsresultater, men likevel ikke er redd for å spekulere om de spørsmålene forskningen ikke har svar på.  

En påstand stusset jeg over, forresten: Strycker skriver at fuglene ikke er interessert i oss mennesker bortsett fra at vi utløser den grunnleggende frykten for predatorer. Det er jo sant for mange fugler, men det avslører vel også at det han selv gjør utendørs stort sett er å kikke på fuglene. Og fuglene er ikke spesielt interessert i å bli sett på av folk. Hvis man gjør noe mer interessant, dukker det fort opp fugler som lurer på hva de kan få ut av oss: Kråkene som overvåker grillingen i håp om å stjele en pølse, rødstrupen som vet at insektene snart blir tilgjengelige når jeg klipper gresset, og sildemåkene som lurer på om hobbyfiskerne kanskje har oppdaget hvor fiskestimen er. 

Ukas dyr: Sidensvans


Nå har flokkene med sidensvans dukket opp her på Nesodden. Dette er nemlig en trekkfugl som kommer hit om vinteren! Også sidensvansen trekker sørover mot varmen hver høst. Men vinteren  her ved Oslofjorden virker vel mild når utgangspunktet er oppe i de aller nordligste barskogene. I Norge hekker sidensvansen særlig i Øst-Finnmark, ellers er det mye sidensvans langt nord i Russland. Om vinteren streifer den i flokker rundt i Nord-Europa.

Foto © Andreas Tjernshaugen
Det sidensvansene leter etter på våre kanter er rognebær og lignende som har blitt hengende på trær og busker. Om sommeren, derimot, jakter sidensvansen på insekter - akkurat som ørreten lever den fett på den rike insektklekkingen i løpet av den arktiske sommeren. Da oppfører den seg visstnok omtrent som en fluesnapper, hvis det sier deg noe.

Jeg synes alltid det er stas når vi får besøk av sidensvanser. Det er kanskje de aller vakreste fuglene jeg treffer på her omkring. Bildet er tatt gjennom vinduet i gangen hjemme for to år siden.

Les mer om sidensvansens liv hos Norsk Ornitologisk Forening. 

Ukas dyr: Myrsnipe

Foto: Wikimedia Commons

Denne vakre lille fuglen har jeg truffet to ganger den siste uka. Først på stranda rett nord for Frederikshavn hvor jeg så en flokk på 20 stykker. De gikk og rotet i mudderet etter smådyr med de spisse nebbene.  Den danske stranda var nok bare en rasteplass på trekket sørover.

Tilbake i Norge traff jeg rundt 15 myrsniper som satt og hvilte på steinene ved utsiden av Jomfruland. De satt ved sørspissen av øya, og samlet nok krefter til å krysse Skagerrak. Neste stopp er antakelig Skagen, eller kanskje stranda rett nord for Frederikshavn…?

Snipene er på vei fra hekkeplassene på myrer i Norge og resten av Nord-Europa til vinteropphold ved sjøen i litt varmere trakter. Hundretusenvis av myrsniper reiser på kryss og tvers over Europa hvert år. Noen overvintrer langs kysten av Vest-Europa mens enda flere tar en ordentlig sydentur til Middelhavet.

Trekket skjer for det meste i august/september så de jeg traff tilhører fortroppen. Kanskje er det fugler som har mislyktes med å fostre opp unger, og derfor står fritt til å fly sørover?

De årlige vandringene til millioner av fugler rett over hodene våre er et naturfenomen som aldri slutter å fascinere meg. Fugletrekket hver høst og hver vår er dessuten en super sjanse for oss fugleinteresserte til å se arter som ellers holder til i andre områder.

På turen til Jomfruland så jeg også noen ordentlig arktiske arter: Polarsnipe, tundralo og lappspove. Rart å tenke på at disse fuglene som klekkes ut aller lengst nord, også kan treffes i tropiske områder. Noen av polarsnipene trekker faktisk helt til Sør-Afrika eller Australia.

Hektisk familieliv


Hvis du trodde det var en stor jobb å passe menneskebarn... så burde du kanskje prøve deg som blåmeis. Helt avsindig mange larver skal fanges hver dag mens ungene vokser. Stas med fuglekasse! Denne gangen var jeg så heldig at jeg var til stede da ungene skulle ut og fly for første gang. Bilder her.